For to år siden skjedde noe som skulle snu livet mitt på hodet. Jeg har alltid tenkt at ingenting kan skje meg eller min familie, men der tok jeg helt feil. Dette er en så stor og viktig del av livet mitt, at jeg har bestemt meg for å dele det med dere.
Meg og familien min reiste på ferie til Spania sommeren 2017, og dette var noe vi alle hadde gledet oss skikkelig til. Det vi ikke visste var at denne ferien skulle snu helt om på livene våres.
Etter bare 2 dager i Spania falt pappa om på morgenen og ble hentet av ambulanse. Da pappa ble kjørt til sykehuset visste vi ingenting om hva som hadde skjedd eller hvorfor det skjedde. Det eneste var at pappa hadde klagd litt på at han var svimmel på turen ned til Spania. Jeg hadde en veldig ekkel følelse på at dette var alvorlig, men prøvde å holde meg rolig for brødrene mine sin del. Mamma var med pappa til sykehuset, og vi guttene var hjemme og ventet på svar. Timene gikk og jeg ble mer og mer stresset for hva som hadde skjedd. Det var da mamma kom hjem med nyheten om at pappa hadde fått hjerneblødning og var på intensiv avdeling. Legene kunne ikke si så mye annet enn at det var veldig alvorlig.
Når pappa var på sykehuset, var det viktigste for meg å ta vare på resten av familien. Jeg måtte være sterk for brødrene mine og var fokusert på å vise til de at vi skulle fikse dette sammen.
Før vi reiste hadde jeg tenkt lenge på å ta min første tatovering, men jeg var veldig usikker på hva. Det jeg var opptatt av når jeg skulle tatovere meg, var at den måtte ha en betydning for meg. Når dette skjedde ville jeg vise til mamma og pappa hvor mye de virkelig betyr for meg. Jeg bestemte meg for å ta en tatovering som viste min kjærlighet for mamma og pappa. De visste ingenting om det, før jeg kom på sykehuset og viste tatoveringen til dem. Det øyeblikket når jeg besøkte pappa på sykehuset og viste han tatoveringen er et øyeblikk jeg aldri vil glemme.
.
Pappa ble liggende på sykehuset i 18 dager på Gran Canaria, før han var stabil nok for å reise hjem til Norge. Der skulle han bli operert i hodet. Jeg var redd for om dette skulle ordne seg eller ikke. På operasjonsdagen følte jeg tiden ikke gikk fremover, timene gikk og vi ventet på svar fra sykehuset på hvordan oprasjonen hadde gått. Etter flere timer på operasjonsbordet fikk vi beskjeden om at det var en velykket operasjon. Det å få vite at det hadde gått bra er en følelse som ikke kan beskrives. En utrolig lettelse.
Pappa var sykemeldt ett år og fikk vite av legene at hjerneblødningen var medfødt, og grunnet hans gode helse hadde han klart seg.
Etter denne hendelsen tar jeg ingenting for gitt, og jeg setter virkelig pris på alt jeg har av familie og venner. Det går nesten ikke en dag uten at jeg tenker på hvor takknemlig jeg er for å ha pappa her. Det jeg har lært av dette er at man må sette pris på de tingene man har, gripe de mulighetene man får og ikke ta noen ting for gitt.
Familien min er det viktigste jeg har, og de betyr virkelig alt for meg.
Satt virkelig lang inne å dele denne historien med dere.
Har dere noen spørsmål eller ting dere lurer på?
Jeg svarer i kommentarfeltet
-Mario