Da jeg var ni år hadde jeg en opplevelse der det kunne gått skikkelig galt. Selvom det er en stund siden husker jeg det som om det var i går. Jeg har tenkt en del på om jeg skal dele dette med dere, fordi det er en veldig personlig historie og det ikke er mange som vet om dette. De fleste niåringer blir veldig glad når de får en tikroning, noe jeg også ble, frem til det som skulle bli til en dramatisk opplevelse.
Jeg var ni år og hadde tjent mine første penger hos mamma og pappa. Det var ikke vanskelig å se på ni år gamle Mario at han hadde fått ti kroner i egen lommebok. Jeg bestemte meg for å kaste rundt på tikroningen for å vise hvor stolt jeg var over den. Det var da alt gikk galt. Jeg kastet tikroningen opp i luften og den landet i munnen min. Rart nok som det er, svelget jeg tikroningen i stedet for å spytte den ut. Jeg ble veldig stresset og håpte at den skulle gå hele veien ned i magen. Det gjorde den ikke, den stoppet i pusterøret og jeg fikk såvidt puste. Det var tydelig at noe var galt, og mamma og pappa prøvde å få ut av meg hva som hadde skjedd, men det var ikke så lett med en tikroning i halsen. Jeg pekte på halsen min, og det var da pappa skjønte at dette var alvor.
Mamma ringte ambulansen og det tok ikke mange minuttene før de var på plass, men det føltes som en hel evighet. Ambulansepersonellet sa at det var en kritisk situasjon, og at de måtte gjøre klar til å sette meg i narkose, slik at de kunne få tikroningen ut. Jeg ble hastekjørt til sykehuset og kjørt rett innpå operasjonsbordet. Det første de gjorde var å sette meg i narkose, slik at jeg ikke skulle være tilstede under arbeidet som ble gjort. De prøvde å få opp tikroningen ved hjelp av å “fiske” den opp i spiserøret. Legene hadde prøvd flere ganger uten hell. De gjorde unna mange forsøk, men situasjonen var nå så kritisk at de måtte vurdere å skjære opp halsen for å ta ut tikroningen. Men heldigvis bestemte de seg for å gi det noen forsøk til. Legene sa til mamma og pappa at de ga det tre forsøk til, og hvis de ikke klarte det på de tre, måtte de skjære opp halsen. På det første av de tre forsøkene, klarte de å bevege litt på den slik at den lå bedre til. Det var på det andre forsøket at legene klarte å få tak i tikroningen og de fikk fisket den opp. Etter hele en time og femten minutter, fikk jeg endelig puste uten problemer. En stor lettelse for både meg og familien min.
Det var først når jeg våknet på sykehuset etter narkosen og hele familien min sto der at både meg og familien min skjønte hvor heldig jeg hadde vært. Legene sa også at jeg hadde vært ekstremt heldig, og hvis tikroningen hadde ligget i en litt annen vinkel, kunne jeg endt opp med å ikke få puste i det hele tatt og dette kunne endt helt annerledes.
Det viktigste var selvfølgelig at jeg fikk ut tikroningen fra halsen, men jeg er den dag idag veldig glad for at jeg slapp å skjære opp halsen for å få den ut. Når jeg ser tilbake på denne hendelsen syntes jeg det er både ekkelt og morsomt. Det er ekkelt fordi det kunne faktisk gått skikkelig galt, og i og med at det endte bra, er det litt morsomt at min første tikroning klarte jeg å sitte i halsen av alle steder.
Har dere hatt noen øyeblikk dere vil dele?
Skriv gjerne i kommentarfeltet! Jeg svarer.
-Mario