Hei dere. Jeg vil skrive om noe som er ganske personlig for meg, men vil skrive det for at dere skal vite at dere ikke er alene om det og ha det tøft.
Tiden når PH gikk på TV og tiden etter har det ikke bare vært enkelt. Det og være med på reality er en stor psykisk påkjenning og det er vanskelig å forklare hvordan det er. Når jeg bestemte meg for å være med på PH, hadde jeg aldri trodd at jeg skulle gå så langt ned som det jeg gjorde. Jeg fikk hat melding på hat melding, alle hadde en mening om meg og ikke minst jeg hadde forventinger til meg selv.
De første ukene på TV gikk for så vidt greit. Frem til en dag da jeg møtte veggen, jeg orket virkelig ikke tanken på alt som skulle skje på TV og alle hat meldingene jeg fikk gikk plutselig inn på meg. Oppi alt dette ble foreldrene mine skilt og hunden min måtte avlives. Var så utrolig mange tanker og følelser i spill som gjorde at jeg var helt ferdig.
Har aldri vært inne på tanken om å snakke med psykolog, men jeg var så langt nede så visste ikke hva jeg skulle gjøre. Familien og Sofie var til hjelp, men jeg følte jeg trengte å snakke med noen som så ting fra et nøytralt synspunkt. Så jeg ringte psykologen som jeg hadde fått av PH. Det endte med at jeg gikk til psykolog time 5 ganger og ting ble mye enklere.
Det jeg vil frem til med dette innlegget, er at uansett hvor langt nede du er vil det alltid bedre med tiden. Det er heller aldri flaut og søke om hjelp. Bare bruk familie og venner for det de er verdt! Jeg er så utrolig glad for all støtten jeg fikk fra min familie og mine venner. Ikke minst er jeg glad for at jeg var tøff nok til å ringe psykolog og ta imot hjelpen jeg kunne få.
Har dere erfrainger dere vil dele?
-Mario
